De første ukene

Opptakt
Ojoj. Så var vi plutselig igang. Jeg ble spurt om jeg ville være med i "Skal vi danse" i begynnelsen av mai, tenkte lenge mye frem og tilbake, og var usikker helt frem til det sekudet jeg skrev under kontrakten på en café i Oslo, i midten av juni. Jeg var på nippet til å si nei, men så gikk det en faen i meg... og sa "ja". Så skulle det gå to måneder før jeg fikk vite hvem de andre var, og hvem jeg fikk som dansepartner.

107860-2
Alexandra Kakurina, min russiske proffdansepartner, og meg.

Første skoledag
Det var en merkelig opplevelse å gå inn i sal 3 på Dansefabrikken 14. august, der vi amatørdansere møttes for aller første gang. Jeg fikk skikkelig flashback til første skoledag på barneskolen, bortsett fra at alle vi oppmøtte og håpefulle var kjønnsmodne - og noen mer enn som så. (Tone er vel et tvilstilfelle, jeg tror ikke hun er hundre prosent utviklet enda). Inntil det tidspunktet hadde ingen av oss visst hvem de andre deltakerne var, men jeg må si det var en lettelse å se hvem jeg skulle tilbringe den kommende tiden sammen med. Da jeg kom inn i rommet, ca 08:15 en mandag morgen, hadde de fleste kommet; Trude Mostue, Elisabeth Andreassen, Susann G Bjerkrheim, Jeanette Roede, Tone Damli Aaberge, Eirik Newth og Christer Torjussen. Vi var åtte personer, og manglet to mannlige deltakere. Vi ventet i 15 minutter før nestemann dukket opp; det var Ingar Helge Gimle - verdens hyggeligste kar. Jeg hadde snakket med han to dager tidligere og spurt om han var ledig for en rolle til "Jul i Tøyengata", TVNorges julekalender julen 2006. Han hadde svart litt unnvikende med at han skulle være med på "noe greier" i høst, og denne morgenen forsto jeg hva han siktet til. Samtidig innså jeg at jeg selv kanskje hadde tatt på meg litt for mye jobb denne høsten. Noen minutter etter Ingar kom den aller største (bokstavelig talt) overraskelsen; Steffen Tangstad! Veldig moro...

Så, etter at vi hadde drukket kaffe sammen en times tid, var det på tide å møte danseparterne våre. Vi sto på hver vår side av en stor dansesal, amatører mot profesjonelle, og to og to ble vi delt inn i par av Guri Solberg og Tommy Steine. Jeg skulle danse med russiske Alexandra Kakurina, norgesmester i standarddans 2005 og 2006, som er dansepartneren til Thomas Kagnes som danset med Anita Moen i forrige sesongs utgave av "Skal vi danse".

Første uke
Den første uken ble det ikke mye tid til dansetrening. Vi begynte rett på foto-, promo- og vignettopptak, pluss at vi amatørene ble sendt til Bergen for å være med på TV2's høstlansering. I løpet av bergenshelgen fikk vi også vite hvilke to danser vi skulle bryne oss på i første og andre program av "Skal vi danse". Aelxandra og jeg var en av de fem som fikk engelsk vals og rumba, de andre fem parene fikk cha-cha-cha og quickstep.

Vanskelig, vanskelig, vanskelig!
Den neste uken begynte dansetreningen med Alexandra, og jeg må si jeg ble veldig overrasket over hvor vanskelig dans, til og med vals, snart fremsto. Vet ikke hvorfor, men jeg hadde vel hatt på følelsen av at det skulle være lettere å lære å danse enn det viste seg å være. Kanskje tenkte jeg at det bare var å flytte beina riktig, men det var så utrooolig mye mer, og hver lille detalj er superviktig for at helheten skal bli riktig og se bra ut. Riktig fotarbeid, riktig plassering av hånd, hode, fingre og tær, i tillegg til at man skulle huske hvor man skulle - i takt med musikken. Og det aller vanskeligste var å få riktig holdning i armer, albuer og bryst, og holde denne en hel dans gjennom uten at man separerte overkropp og underkropp, eller at armene falt ned eller skuldrene ble for høye. Det er visstnok ting som proffe dansere også kan slite med, så man kan vel ikke forvente å se ut som en proff etter bare noen ukers trening. Jeg tror ikke man skjønner hvor vanskelig dette er før man faktisk prøver å lære det. Men Alexandra er en veldig bra lærer, hun er opptatt av detaljer, og jeg tror det er en grunn til at det vi trener aller mest på er nettopp holdningen. Det er liksom den som skaper "bildet", som hun sier.

107860-3
Holdningstrening

I starten strevde Alexandra mye med holdningen min, og ble så sliten av å holde meg "oppe" med sine egne armer at hun til slutt fikk låsning i nakke og rygg, og vi fikk ikke trent på nesten en uke. Så da måtte jeg trene på dette alene. Det ble en del selvvranglære, kan man si...
Trackback
desember 2006
ma ti on to fr
1 2 3
4
5
6 7 8 9 10
11 12 13 14 15 16 17
18 19 20 21 22 23 24
25 26 27 28 29 30 31
hitsimg